Giiks and nørds and fænbåis and støff

 Jeg har rydda i noen av papirene mine, og der fant jeg litt av hvert. Dette er et kåseri jeg skrev i andre kalsse på vgs. Det er mitt første kåseriforsøk, og dermed ikke spesielt godt, men jeg var nødt til å legge det ut det her. Da jeg leste igjenom det ble jeg så glad av, vel, hele greia. Så mye rart jeg fikk til å putte inn! Men til tross for den gode karakteren jeg fikk, er jeg usikker på hvor mye læreren skjønte...

Fanboys. Eller -girls. Disse bedrevitende krapylene som går rundt som vandrende leksikon over alt av kjedelige litterære greier. Ja, unnskyld bruken av ordet greier, det er ikke spesielt beskrivende. Men jeg vet ikke så mye om hva de inneholder, jeg er jo ikke fanboy på noen måte. Med alle de irriterende utspillene de kommer med, er jeg ganske sikker på at man må være irriterende selv for å ha den minste interesse av å lese de samme bøkene. Og jeg er jo ikke irriterende, så de er nok ikke noe for meg.

Jeg kjenner mange fanboys, og flertallet av dem er i min nærmeste vennekrets. Hvorfor de fremdeles er vennene mine, er jeg ikke helt sikker på. Jeg burde kanskje egentlig tatt dem opp til vurdering for framtiden. For det er ganske tungt å være i nærheten av noen som alltid skal komme med obskure henvisninger til ei eller anna bok, eller en film eller noe. Det er ikke alltid så lett å vite hva. Men det gjør det jo ikke mindre irriterende. For eksempel, hvis du stiller dem et enkelt spørsmål, som ”hvor mye er klokka?” kan de svare ”42”.

Dette er jo ikke spesielt opplysende, og heller forvirrende. ”Hva i all verden mener du med 42?” spør du. Da får du et rart blikk tilbake, og de sier ”det er Svaret”, noe som ikke gir noe mening i det hele tatt. ”Svaret på hva?” ”Spørsmålet ditt.” ”Jeg spurte om hvor mye klokka er, 42 fins jo ikke engang på klokka.” ”42 er Svaret på livet, universet og alt mulig, noe som også inkluderer det du spurte om.”

Etter dette er det bare å gi opp. Du får ikke noe bedre ut av dem, om du klarer å dra ut noe som helst. Og dersom du prøver, får du nok svar som ”mars skinner klart i natt”, eller ”et øyeblikk, jeg syntes jeg hørte en lyd.”

”Hvilken lyd?”

”En blå boks som kan ta meg med ut i tid og rom, og vekk fra uvitende folk som deg.”

Som sagt, veldig irriterende. Ikke forklarer de hvor de finner alle disse sære tingene heller, så du i alle fall kan ha en mulighet til å lese akkurat de bitene de stadig refererer til. Det er ikke gøy å være utelatt fra alle disse morsomme tingene. Ja, de må jo være morsomme, for hver eneste gang to pakker to Fanboys (eller –girls) EXTREME sammen i ett rom (eller en bygning, for den saks skyld), sier den ene noe du overhodet ikke forstår, og så bryter de begge ut i latter.

FANBOI 1: ”Hei, [FANBOI 2], sender du fisken?”

FANBOI 2: ”Nei, ikke ta fissssssssssssk!! Nei, Kossssteligsssssssste! Vi må ha fisssssken vår sjæl, å ja Kosteligsssste!”

DU: ”WTF?”

Forresten, jeg snakket ikke helt sant. Det er ikke alltid utbruddene virker morsomme. For noen ganger, når stemningen glad og lystig, sier en et par ord, og straks synker stemningen med en fart på i alle fall tre lysår, som de ville sagt, og alle blir gravalvorlige:

DU: ”Dette blir gøy! Og så må vi huske videospiller så jeg kan se favorittserien min igjen! Og varme klær, selv om det er juni. Bare sånn for sikkerhets skyld.”

FANBOI 1 (stille): ”Yes. Winter is coming.”

FANBOI 2, 3 og 4 (nikker alvorlig, og veksler sørgmodige blikk)

Du tør ikke engang å spørre hva ”winter is coming”, betyr, for de ser ut som om de hvert øyeblikk kan dra fram de usynlige sverdene de helt sikkert bærer rundt på, enten i belter rundt midjen eller i en eller annen finurlig sak på ryggen, og utfordre deg til duell – eller full kamp, en mot fire, hvis ikke du har andre fornuftige personer med deg som heller ikke forstår. Og om du har det, ti for Guds skyld stille, vil du ha krig her?

Det er nemlig krig det blir, om noen tør å tvile på at de pussige utspillene har en viktig mening. Jeg har prøvd. Da en av mine venner dro meg med tilbake for å hente noe ”viktig” hjemme, og vi ble forsinket til skolen på grunn av det, fant jeg ut at nok var nok. Jeg sa klart og tydelig i fra:

”Du kan da ikke mene at den ringen er så viktig at den er verdt å komme en halvtime for sent til svømminga for?”

Jeg fikk ikke noe svar tilbake. Bare et meget oppgitt og nokså sint sukk, før hun snudde ryggen til meg.

Hun snakket ikke til meg på to måneder. I denne perioden ble jeg i tillegg stadig angrepet av skøyerstreker. Noen stjal maten ut av sekken min, og satte igjen en hvit stein i stedet. En side ble revet ut av kladdeboka mi – akkurat den siden jeg hadde gjort mattelekse på. Noen dager senere lå den på pulten min, men full av merkelige symboler og masse farger. Det skjedde flere lignende plagsomme lurerier, men den verste var nok da læreren ba meg ta med bøker hjem til min venn som var syk, gikk jeg i skapet hennes for å hente dem – og ble angrepet av en musefelle. Det var vondt.

Da jeg et par dager etter hendelsen spurte henne om hvorfor hun ikke ville snakke til meg, pekte hun på meg og sa: ”Da'tsang!”

Det er gått noen år siden dette skjedde, og jeg har så vidt turt å spørre henne om det. Den eneste forklaringen hun kom opp med, var at det ville ikke være fair mot andre om hun ikke hadde på ringen, for da kunne de jo ikke vite at hun var Aies Sedai. Mer ville hun ikke si, og hun ville i alle fall ikke forklare hva da'tsang betyr.

Om du ikke visste nøyaktig hvor irriterende fanboys (eller –girls) er, skjønner du det nok nå. Men jeg er ikke fornøyd med å spre budskapet. Jeg vil ha hevn.

Så nå skriver jeg bok. Den vil være full av nerdete uttrykk fanboys spyr ut hele tiden. Så kommer reaksjonen du kan forvente, og, endelig, hva du kan svare tilbake. Nå er det bokormene og firkantøynene som skal få lov til å klø seg i hodet og lure på hva i all verden det var.